Skottland rundt våren 2011

Etter sist skottlandstur som var i september 2010 og i regi av NMWL Bergen fristet det virkelig med en ny tur (som om det ikke alltid gjør det …). Jeg begynte så smått med planleggingen høsten 2010, dvs – jeg fant tidspunkt og bestilte flybilletter. 8 dager – Skottland rundt i månedskiftet april/mai – denne, som mange ganger før – alene! :-)

Tirsdag 26. mai kl. 0845 norsk tid lettet mitt Widerøe-fly fra Flesland Lufthavn, Bergen med kurs for Aberdeen, hvor det landet 0855 skotsk tid, 10 minutter før tiden, og i et (for april å være) nydelig vær. Jeg tok bussen inn til til Union Street, spiste en god skotsk frokost med en god øl til på en lokal pub, hentet ut de 5 forhåndsbestilte togbillettene for hele reisen og satte meg på toget mot Edinburgh. 2 timer og 13 minutter senere stod jeg på Edinburgh Warverley Station, krysset The Royal Mile og fant hotellet mitt i Cowgate hvor Brew Dog-puben holdt hus i samme bygg. For et lykketreff!

Resten av dagen gikk med i de fire whiskybutikkene jeg fant – The Scotch Whisky Experience, Royal Mile Whiskies, Oddbins og en liten butikk som het Whisky World som lå et steinkast fra RoyalMile. Jeg fikk også rundt 2 timer i Edinburgh Castle, en fin opplevelse. Ellers brukte jeg kvelden til å rusle rundt i Edinburghs gater og puber i et nydelig vær.

Onsdag 27. mai sjekket jeg ut fra hotellet og satte kursen mot togstasjonen og en pub for frokost. Full skotsk frokost er det eneste som gjelder her borte og det fikk jeg – med en øl til. Jeg fant toget til Glasgow på på perrong 17, men ca 1 minutt før avgang fikk jeg beskjed om at toget ville bli mye forsinket, men toget på perrong 13 kunne også ta meg til samme sted – om ett minutt. Jeg pakket sammen sakene i full fart, løp det jeg kunne gjennom halve stasjonen og kom meg på toget akkurat i det det gikk. Problemet var bare at jeg skulle til Glasgow Central Station, og ikke til Queen Station hvor dette toget gikk. Jeg skulle liksom rekke toget videre til Ardrossan for igjen å kunne rekke fergen til Brodrick på Arran. Men med god hjelp av en kjempehyggelig taxisjåfør i Glasgow som virkelig skjønte hvor dårlig tid jeg hadde, så løste dette seg akkurat i tide.

Togturen til Ardrossan og fergeturen til Arran gikk som forventet helt fint. Ingen forsinkelser. Jeg ventet noe minutter i Brodrick på bussen som skulle ta med til Lochranza. Vi satte av gårde, passerte Arran-destilleriet og stoppet utenfor Lochranza Hotel hvor jeg skulle bo. Jeg brukte dagen og kvelden på å smake whisky på destilleri-kafeen, destilleritur, kjøpe turens første flaske whisky, en Arran sherry cask strength, se på hjort og selvfølgelig stikke innom det gamle slottet i Lochranza. Lochranza er et nydelig sted i flott vær! Kvelden brukte jeg til å se fotballkamp sammen med noen fotballgale skotter på den lokale puben.

Torsdag 28. april våknet jeg tidlig, spiste en god skotsk frokost med alt som skal til og satte meg ned ved sjøen og drakk kaffe og pratet med folk som kom forbi – alle har noe de skulle ha sagt på landsbygden i Skottland. Det er det som er så fint med å reise alene, du får kontakt med folk. Og slik satt jeg helt til det var på tide å pakke sakene å rusle de 2-300 metrene bort til fergen som skulle frakte meg og de få andre passasjerene over til Kintyre, der selveste Paul McCartney har den lille hytten sin. Jeg var veldig positiv helt til jeg så fergeleie på Kintyre-siden. Det var absolutt ikke et fergeleie slik jeg tenker de skal se ut – det var en betongvei ned i sjøen, det var alt. Ikke noe venteskur, telefonboks eller taxiholdeplass. Jeg spurte fergemannen om hvordan jeg skulle komme meg videre til Kennacraig som er fergeleie for Islay-fergen – han svarte ikke – han lo. Så kort fortalt fikk jeg haik med en av bilene på fergen, et par fra Australia som akkurat hadde vært i Bergen – min hjemby – så vi hadde nok å snakke om på veien. Alternativet var å gå de 2-3 milene, eventuelt å vente på en buss som visstnok skulle komme om halvannen time, men jeg hadde da muligens ikke rukket fergen videre til Islay.

Fergen rakk jeg og jeg brukte mesteparten av tiden på å speide etter McCartneys hytte mens jeg drakk lokalt Islay-øl som ble solgt for å få inn penger til restaurering av gamle bygninger på Islay. Når vi fikk Islay på venstre- og Jura på høyre side var det på tide å samle sammen bagasjen og stille meg i kø ved utgangen. Tanken var å ta bussen fra Port Askaig til Port Ellen – jeg ante ikke noe om hvor store disse bussene var, så jeg ville gjerne komme først for å komme med. Bussen tok 40-50 passasjerer – vi var 6.

Jeg hadde god tid – hadde ingen destilleribesøk denne dagen, så jeg hoppet derfor av bussen i Bowmore. Jeg ruslet litt rundt i Bowmore, stakk innom destilleriet og fant en whiskyshop hvor jeg kjøpte turens andre flaske whisky – en 15 år gammel single cask bourbonlagret Isle of Jura, destillert på naboøyen. Etter en times tid tok jeg bussen videre mot Port Ellen, kjørte forbi den minste flyplassen jeg noensinne har sett, forbi stedet hvor mange av Islay-destilleriene henter peaten sin, forbi Port Ellen Maltings og det gamle Port Ellen-destilleriet og inn til den bittelille byen Port Ellen hvor jeg hoppet av og fant mitt B&B. Resten av dagen brukte jeg på å se på Port Ellen-destilleribygningene, det operative malteriet og å spise – spise masse god mat og drikke godt øl og god whisky på hotellpuben sammen med mange hyggelige mennesker i den lille landsbyen Port Ellen som det sies enten lukter sjø eller torv. Denne dagen lå torvlukten over hele byen.

Fredag 29. april stod jeg tidlig opp. Jeg hadde avtalt frokost kl 0830 og det var en frokost av den vanlig typen – det går en stund før du får lyst på mat igjen. Jeg tenkte å droppe bussen og heller gå ut til Ardbeg-destilleriet. Etter 5 minutter i sterk vind (og nydelig vær) gikk jeg lei og vinket til første bilen som kom forbi – han vinket tilbake. Her ute hilser alle på hverandre og alle vinker til hverandre – skal du haike må du haike. Andre bilen stoppet, jeg satte på til Laphroig-destilleriet som er det første man kommer til. Jeg gikk ut av bilen og direkte inn på rutebussen som skulle til Ardbeg og var der noe minutter senere.

Ardbeg-turen var helt ok, jeg har vært på en del destillerier før så det var ikke så mye nytt å lære. Vi tok den obligatoriske runden, knipset bilder der vi hadde lyst og endte opp med en smaking av 6 whiskyer på tasting-rommet. 6 whiskyer holdt, klokken var jo bare blitt 1130 om formiddagen. Jeg kom i snakk med både svensker og nederlendere som ønsket å kjøre meg både til Laphroig, Lagavulin og Port Ellen. Problemet var bare at de skulle spise på Ardbeg og jeg hadde planlagt å besøke Lagavulin før jeg skulle ha en destilleritur på Laphroig kl. 1400. Så jeg takket høflig nei, forklarte mine planer og gikk opp i veien og fikk haik med første bilen som kom – fatmaleren – gutten som stod og malte fatnummer og årstall på Ardbegfatene mens vi gikk runden vår. Jeg hoppet av på Lagavulin, knipset bilder og kjøpte en flott T-skjorte i butikken mens jeg pratet med en av de ansatte som mente at det var for mange svensker og for få normenn der – han hadde hatt en meget trivelig pubkveld med en del normenn i Port Ellen for noen få uker siden. I april med en Lagavulin-ansatt – noen som kjenner seg igjen?

Ut i veien igjen, fikk haik med en gammel dame som faktisk skulle til Laphroaig hun også. Så noen minutter senere gikk jeg rundt på Laphroaig, fikk en gratis 10 år gammel cask strength mens jeg kikket meg rundt i Laphroaig-museet og fant meg en plass i ”The Friends of Laphroaig”-loungen.

Svenskene og nedelenderne fra Ardbegturen var kommet og vi begynte turen. Denne var interessant i og med at Laphroaig er et av de få destilleriene i Skottland som malter noe av bygget sitt selv. De hadde rundt 14 tonn på malting denne dagen, det ene mye fuktigere enn det andre. Kiln var heldigvis ikke i bruk i og med det var fredag (de røyker fra mandag til torsdag) så dermed kunne vi gå inn i den. Vi luktet sikkert peat alle sammen når vi kom ut igjen, men peat er vel ikke det verste å lukte, spesielt ikke når man er på Islay. Videre gikk vi gjennom resten av bygningene og endte opp i butikken hvor vi fikk smake Quater Cask. Jeg kjøpte dagens tredje T-skjorte (Ardbeg var forresten første). Jeg gikk opp i veien igjen og fikk haik med en lokal håndtverker som reklamerte så mye han kunne for Islay-festivalen på de rundt 5 minuttene turen tilbake til Port Ellen tok. Jeg lovet å komme i 2012! Kvelden brukte jeg på å spise en god, lokal middag på en restaurant med utsikt bort mot det gamle Port Ellen-destilleriet.

Lørdag 30. april stod jeg atter en gang tidlig opp, spiste en tidlig, god frokost med både blodpudding, haggis, pølser, ristet brød, egg, bacon, juice og kaffe før jeg satte meg god og mett på bussen mot Port Askaig og fergen tilbake til Kintyre. Jeg byttet buss i Bowmore og ankom fergeleie en halvtimes tid før avgang. Turen over tok rundt 2 timer og alt var i rute. Jeg benyttet igjen anledningen til å smake på det lokale Islay-ølet, denne gang en Finlaggan Ale på hele 3,7 % sammen med en Lagavulin 16 i høy sjø, mens jeg igjen speidet etter Paul McCartney og hans lille hytte, også denne gang uten å se snurten av verken Paul eller hytten.

Etter en halvtimes venting på fergekaien gikk jeg om bord på den første av de tre bussene som skulle bringe meg til Fort William. Der traff jeg en hyggelig jente som mente at jeg heller burde reise til hennes hjemby Helensburgh, som i følge henne skulle være Skottlands vakreste sted. Jeg sa jeg ville besøke stedet en annen gang. Vi passerte noen småsteder før vi var fremme i Inveraray, en utrolig fin småby med eget fengsel som var en turistatraksjon, et slott og den for meg fra før så meget velkjente butikken Loch Fine Whiskies. Jeg lot meg derimot ikke friste og valgte denne gang byen fremfor en whiskybutikk.

15 minutter senere gikk jeg på neste buss mot Oban. I Oban hadde jeg halvannen time til rådighet, så der fikk jeg besøkt Oban-destilleriet og kikket litt i destilleributikken, fikk gått innom en pub hvor jeg ble spandert whisky på og ikke minst sjekket ut The Whisky Shop, som da ble kvitt rundt 2 liter whisky. Ellers er Oban en fantastisk fin og livlig by, men rett skal være rett, det var strålende vær den halvannen timen jeg var der.

Bussturen til Fort William var en litt over times behagelig reise langs fjorden. Vi kom inn fra sør, passerte en endesløs rekke av B&B, mange med priser rundt £20, før vi kom inn til busstasjonen hvor jeg gikk av. Jeg hadde forhåndsbestilt på Best Western Imperial Hotel som ligger omtrent midt i byen, og som viste seg og være et godt valg. Jeg spiste en god middag på The Tavern som ligger midt i gågaten, kikket litt rundt i byen og gikk tilbake til hotellet som for øvrig var rent og pent, hadde en god seng og en meget god frokost.

Søndag 1. mai stod jeg tidlig opp for å rekke 1015-bussen til Inverness. Det jeg ikke visste var at 1015-bussen ikke gikk til Inverness, men til Skye. Jeg så da at jeg ikke ville rekke toget til Elgin og dermed heller ikke dagens siste buss til Dufftown. Jeg tok dermed 1215-bussen fra Fort William, passerte Ben Nevis-destilleriet, hørte musikk og kikket på utsikten mens vi kjørte langs Loch Lochy, The Caledonian Canal, forbi Urquhart Castle og Loch Ness mot Inverness. Jeg så etter det lille sjøuhyret Nessie, men så ikke noe til det. Jeg hadde en halvannen times ledig tid i Inverness som jeg brukte til å kikke rundt i byen, samt å spise en god lunch. Det ble tog videre til Elgin og taxi derfra til Dufftown som overraskende nok ikke kostet mer enn £30, og en ok tur i og med at sjåføren viste seg å kunne mye om whisky. Han hadde selv jobbet på Macallan, riktig nok for 25 år siden, men allikevel. I tillegg kan det nevnes at han hadde en kone fra Bunnahabhain på Islay. Kvelden gikk med med til å kikke på destilleriene i Dufftown for ’nte gang. Jeg traff forresten på to nmwl’ere utenfor Glenfiddich, Ove og Freydar som hadde vært på Balvenie-smaking og så ut som om de hadde hatt det veldig trivelig. Det ble middag på en av restaurantene i byen, skotsk biffburger med grønnsaker. Men da kelneren for fjerde gang på 15 minutter spurte ”Is everything ok for you now, Sir?” på det mest høfligste britiske jeg noen gang har hørt, det var da jeg trodde at han trodde at jeg kom fra Michelin. Etter det fant jeg sengen min på Fife Arms Hotel’s rom nr. 3 for å gjøre meg klar til en ny dag med blant annet et Macallan-destilleribesøk og innkjøp av whisky.

Mandag 2. mai spiste jeg en deilig frokost før jeg tuslet over gaten til The Whisky Shop for å se hva de måtte finne på å ha i hyllene sine. Det endte med kjøp av 21 år gammel Tamnavulin sherry single cask strength fra Duncan Taylor. I tillegg fikk jeg et gammelt nummer av Whisky Magazine, så nå har jeg noe å lese på flyet hjem. Jeg traff forresten igjen de to nmwl’erne der. Han ene skulle bare hente en kasse med whisky han hadde bestilt. Gjett hvem av de det var? Jeg la whiskyen jeg hadde kjøpt på rommet mitt og tok bussen til Craigallachie hvor jeg derfra gikk opp til Macallan-destilleriet, en fin halvtimes tur i nydelig vær.

Jeg hadde forhåndsbestilt en tur, så vi møttes i besøkssenteret, fikk en Macallan 12 år Fine Oak som velkomstdrink. I besøksenteret stod forresten de to bryllupstapningene, den fra Charles og Diana og den fra fredag i forrige uke. Vi gikk derfra rundt på destilleriet og endte opp i Easter Elchies House. Det var en helt ok tur, men det var fotoforbud i alle bygninger, så jeg måtte ta alle mine 30-40 bilder i smug. Det gikk helt fint. Vi endte som sagt opp i Easter Elchies House hvor vi fikk smake 12 og 18 år gammel sherry cask, samt kikke på en god del whisky som jeg mer enn gjerne skulle ha smakt og ikke minst fikk vi høre musikken i det mildt sagt meget spesielle musikkrommet. Det var en opplevelse som ble filmet. Etter litt over to timer var turen slutt og jeg valgte å gå tilbake til Craigallachie og den berømte hotellbaren der for å smake et par whiskyer før jeg tok bussen tilbake mot Dufftown. Jeg gikk av ved Glenfiddich, kjøpte en selvtappet 15 år gammel Glenfiddich på 54,1 % som så veldig god ut, gikk videre inn til Whisky Shop og kjøpte turens siste flaske, en single cask Balblair 1995 fra Gordon & MacPhail på 59,8 %, tappet for The Whisky Shop i Dufftown. Mørk og fin i fargen. Om kvelden spiste jeg en middag i en av Dufftowns restauranter, stakk innom Public Bar i underetasjen på Commercial Hotel, pratet resten av kvelden med et par fra Inverness/Newcastle og gikk tilbake til Fife Arms og sovnet.

Tirsdag 3. mai, min siste dag i Skottland for denne gang. Jeg spiste min siste skotske frokost på lang tid, sa farvel til de to som driver hotellet og satte meg på bussen mot Elgin. Jeg gikk av ved Speyside Cooperage og fikk en grei omvisning på stedet hvor det bygges og ordnes whiskyfat året rundt. Jeg hoppet på bussen igjen mot Elgin, gikk av i Rothes og kikket på Glen Grant-destilleriet og hagen deres før jeg tok bussen til Elgin, tok en rask tur innom Gordon & MacPhail hvor jeg blant annet så en skikkelig sherry Mortlach-tapning som de har tappet selv på 50 % (den så god ut …) og tok toget til Dyce. Jeg hadde en tung koffert, rundt 10 kg bort, nå 23,2 kg, så jeg kikket meg litt rundt i Dyce før jeg hoppet på bussen bort til flyplassen. Der spiste jeg en middag før jeg gikk inn på flyet og landet en times tid senere i Bergen. Jeg har alltid lurt på hvorfor kofferten er så mye tyngre på vei hjem fra Skottland.

Summa Summarum: Det har vært en fantastisk fin tur, det var nydelig vær hele tiden, jeg traff og kom i snakk med veldig mange trivelige mennesker fra Skottland, England, Sverige, Tyskland, Nederland, Norge, Sveits, USA, Russland og sikkert mange andre steder. Jeg fikk smakt en god del ny whisky, en god del gammel whisky, fikk sett nye destillerier og lært enda mer om whisky og Skottland. Men jeg fikk samtidig sett hvor mye jeg har igjen å lære, hvor mye jeg har igjen å se og hvor mye jeg har igjen å oppleve i dette utrolige fine landet. Jeg skal bort igjen i år! :-)

Bilder fra turen finnes her!

Dette innlegget ble publisert i Whisky. Bokmerk permalenken.